Monday, January 24, 2011

Folkemusikken i Nepal - en innføring


Få land i verden har flere etniske grupper enn det lille fjellandet Nepal. Med sine mer en 60 forskjellige minoritetskulturer, som i stor grad har beholdt sine særpreg helt fram til vår tid, er Nepal i en særstilling etnologisk sett. De mange trange og lite tilgjengelige dalene, med bratte fjellsider som stadig er utsatt for ras og jordskred, gjør det fortsatt vanskelig å komme fram til mange avsidesliggende områder i nord og i vest. Skal en besøke steder som Jumla og Simikot nordvest i landet, må en etter å ha landet på stedets lille flystripe, snart ta til fots eller på hesteryggen for å komme videre. For bare snaue hundre år tilbake var også hovedstaden Katmandu delvis uten veiforbindelse. Det sies at en av kongene ville ha en bil til å bli kjørt omkring i – den måtte bæres over fjellovergangene fram til byen!
En fullstendig oversikt over musikkulturene i dette mangfoldige landet, vil være langt utenfor undertegnedes kompetanse – en grov inndeling vil måtte være tilstrekkelig. Sant og si, en slik oversikt finnes knapt, i alle fall har ikke jeg hørt om en slik. På den annen side er en omfattende beskrivelse av musikken i Nepal under arbeid. Min gode venn Ram Prasad Kadel som er leder for Nepal Folk Instrument Museum i Kathmandu, holder i skrivende stund på med en slik bok. Tidligere har han laget en omfattende katalog over de forskjellige instrumentene som inngår i museets samling – over 200 i tallet. Museet er vel verd et besøk, det ligger vakkert til i et gammelt tempel i bydelen Tripureshwor.


Gamle kongedømmer og Newari bykulturer

I de første århundrene etter Kristi fødsel ble flere små kongedømmer etablert: Kantipur og Lalitpur i det som nå er Kathmandu, og Patan og Bhaktapur nord og nordøst for byen. Her oppsto etter hvert bykulturer med sine tradisjoner. Disse er svært levende i dag, godt ivaretatt av Newarene, som disse folkegruppene kalles. De har sine tradisjonelle musikkinstrumenter, som er i bruk under religiøse seremonier, bryllup og andre festlige anledninger. En av disse musikktradisjonene kalles Panchaibaaja – de fem elementers musikk. Jeg har vært invitert i flere bryllup i min tid in Nepal, og ved ett av de spilte en gruppe på disse gamle instrumentene: En stor lur av messing, bøyd omtrent som våre vikingers bronselur, pluss to eller flere messingtrompeter, som spilles med en kontinuerlig blåseteknikk som kalles sirkulasjonspust. Disse blir akkompagnert av flere typer forskjellige trommer.
I nyere tid spilles ofte bryllupsmusikken av et ensemble med hornmusikk, sannsynligvis etter påvirkning fra engelsk militærmusikk.
En annen av Newarenes musikktradisjoner kalles Dapha. Den oppsto antakelig i Lichavi perioden, og blomstret i Malla tiden, i 12-15. århundre. Dette er hovedsakelig kjærlighetssanger, bygget over de samme prinsipper som de klassiske indiske Ragas. Her er stemningene i sangene knyttet til forskjellige årstider, men også til de forskjellige tidene av døgnet.
Således deles døgnet opp i tider der forskjellige emosjoner kan uttrykkes i musikken:
Rāga:
Tidspunkt:
Kola
Midnatt til kl. 1
Namāmi
Kl. 1 til 2
Mālawā
Kl. 2 til 3
Bihan chuli
Kl. 3 til 5
Bhakta
Kl. 5 til 7
Jayashree
Kl. 7 til 9
Māluwā
Kl. 9 til middag
Bibhaash
Middag til kl. 1
Āsāwari
Kl. 1 til 2
Padmajati
Kl. 2 til 3
Deshā
Kl. 3 til 4
Kausi
Kl. 4 til 6
Kedār
Kl. 6 til 7
Wijaya
Kl. 7 til 10
Wimāsa
Kl.10 til 11
Nāya
Kl.11 til midnatt



Folkemusikktradisjoner i landdistriktene

Musikk og sang I vest-Nepal.

Kjærlighetssanger: Den mest kjente form for sang kalles Deuda.
En mannlig eller kvinnelig sanger akkompagneres på trommen Khaijadi, fiolinen Sarangi eller bare på bambusfløytene Murali eller Bansuri. (Kilde: Durga Kathiwada.)

Vekselsanger – Dohori:
Dette er en svært populær sangform under fester og sosiale samvær, der både gutter og jenter er med. Det kan være bare en mannlig og en kvinnelig sanger, eller de kan utgjøre to grupper, som synger til hverandre. Sangen begynner vanligvis med at gutten synger et spørsmål eller en utfordring til det motsatte kjønn. Jenta må svare umiddelbart på samme melodi og samme verseform. Dette krever kreative spørsmål og raske svar! I gamle dager kunne slike sangdialoger vare gjennom hele natten, ja kanskje i flere dager. Kjærlighet og giftemål er vanligvis temaene.
I Norge har vi faktisk en liknende tradisjon! Jeg har flere ganger sittet i lystig lag i ei årestoge i Setesdal og vært vitne til slike spørsmål og svar, der to eller flere deltakere stevjer til hverandre. Den andre må da legge svaret inn i samme verselinje og stevtone som utfordreren bruker!
I Kathmandu opplevde jeg Dohori på en restaurant for nepalere en kveld under mitt første opphold i Nepal. Jeg hadde kommet tilbake til hotellrommet mitt etter dagens utflukt, og skulle til å roe meg for natta. Da hørte jeg folkesang og musikk fra et utested i nærheten. Jeg gikk etter lyden, og kom inn i en liten restaurant, der halve rommet var scene og dansepodium. En håndfull menn satt langs den andre veggen og klappet i hendene. En mannlig og en kvinnelig sanger utfordret hverandre med spørsmål og svar, og med et refreng der de samtidig danset for å understreke sangen. De ble akkompagnert av trommer, fløyte og sarangi fiolin. Jeg bestilte mat og drikke og ble sittende en god stund utover natta!

Her er et eksempel på en Dohori tekst:
”Hei jente, du er vakker og har et nydelig hår! Gi livet ditt til meg og jeg vil ta vare på deg.”
”Hvordan kan du spørre om livet mitt, jeg er engstelig. Jeg har to barn og er allerede gift!”
”Kom med meg og jeg vil ta vare på barna og deg. Jeg vil alltid elske deg, vi behøver ikke få flere barn.”
”Snakk ikke slikt tull, jeg er ikke din og vil aldri bli det. Pass på, min mann sitter bak deg og vil sparke deg”
(Kilde: Bikash Raj Sharma)




Gaine folkesangere og Gandharva musikerfamilier

I Khas distriktene i vestlige Nepal, har de omvandrende folkesangerne, kalt Gaine, hatt stor popularitet helt opp til vår tid.
I denne tradisjonen synger de om hverdagens problemer, kritiserer den sosiale og politiske situasjonen eller forteller historier om tragiske menneskeskjebner. De akkompagnerer seg selv på den firestrengede fiolinen sarangi.
I gamle dager, før aviser og radio var allment utbredt, var det Gaine sangerne som fortalte nyhetene ut til landsbyene.
I tillegg til slike sanger, hadde de om oppgave å framføre sanger til forskjellige ritualer som bryllup og begravelser.
Gaine tradisjonen gikk ofte i arv fra generasjon til generasjon. Således er en av lærerne ved Nepal Music Center, Shyam Nepali, en Gaine trubadur i tredje generasjon. Hans far, Ram Saran Nepali, var en vidt berømt sanger. Han ble mye brukt i Radio Nepal, ved offisielle anledninger og i teateroppførelser med historiske handlinger.
Gaine folkesangerne har i Nepal vært ansett for å ha lav sosial status. I nyere tid har derfor betegnelsen Gaine blitt erstattet med Gandharva etter Gandharva Rishi, som henhold til Vedaene skapte himmelsk musikk.
I byen Dankuta i øst-Nepal er det flere musikerfamilier som bærer navnet Gandharva. Sammen med Jason Kunwar fra Nepal Music Center, og Rikskonsertenes Solveig Korum, var jeg med i juryen for vurdering av stipendsøkere til NMC i Dankuta.
Blant de mer enn tyve deltakerne hadde over halvparten navnet Gandharva!

Tamang Music i midtre deler av Nepal

Tamang folkegruppene er viden kjent for sin spesielle tromme: Damphu. Den spilles med en lang trommestikke, og det sies at engelskmennene fikk ideen til de mer moderne trommesettene fra disse trommene under deres opphold i India. Tamang Selo er en svært populær type folkemusikk I Nepal idag, den bruker Damphu trommer som perkusjon. Tamang selo sanger som Changba hoi changba, Manchady (Manchare) og Maichyanglai har blitt hits og spilles ofte i nepalske radiokanaler. Moderne artister som Sindhu Malla, Raju Lama, Avinash Ghising, Roj Moktan, Bijay Lama, etc. har Tamang Selo sanger på reportoaret deres og sangene har ofte blitt store slagere.

Terai folket i sør: Tharuene
Tharuene er en av de opprinnelige folkegruppene i Terai området i sørlige Nepal. De har mongolske trekk, sitt eget språk og praktiserer sin egen religion med innslag av animisme. Jeg har i en antikvitetsbutikk i Kathmandu sett utskårne stokker, vinduslemmer og andre deler av gamle hus som stammer fra dette området. Bilder av øgler, slanger og andre dyr preget motivene. Deres to mest kjente religiøse danser, Hori og Sakiya-Paiya, synges og danses til ære for lord Krishna og andre guddommer.

Rai og Limbu etniske grupper i øst-Nepal

Den tibetansk beslektede folkegruppene i nordøstlige deler av Nepal, Rai og Limbu, har innslag av både språk, kultur og religiøse tradisjoner fra Tibet. Den såkalte Kiranti religionen inneholder ofringer av mat og drikke til skogsguden Mundhum. Dette finner sted under religiøse fester som Sakewa (Sakela) og Chandi Naach, der folkene danser og spiller på instrumenter som munnharpene Murchunga og Binayo, og på trommer. Dhaan Nach (Rishøstedans) og Dhol Naach (Trommedans) er to slike danser som fremdeles kan oppleves. Den siste brukes også under bryllup og andre sosiale fester. Rai folkene bodde opprinnelig i midt-Nepal, men ble fortrengt av andre folkegrupper og havnet i de østlige områden av Nepal. Mange bosatte seg også i Darjeeling, der de seinere ble teplukkere da engelskmennene begynte å dyrke te i de kjølige og fuktige dalsidene her.

Kutumba: Tilbake til Nepals musikalske røtter

Den populære folkemusikkgruppa Kutumba har spesialisert seg på å gjenskape gammel musikk. De har tatt tak i folkesanger og typer musikk som har vært regnet som utdødd, som i Mithila, kong Janakas gamle rike i India og sørlige deler av Nepal. Med bruk av tradisjonelle instrumenter, har de skapt et genuint musikalsk uttrykk som ligger nær den nepalske folkesjela, og som nepalerne har trykket til sitt hjerte! Når du vandrer omkring i mylderet av lyder og musikk i turiststrøket Thamel i Kathmandu, er det ofte musikk av Kutumba du hører, bare avbrutt av tibetanske munkesanger og en og annen larmende vestlig poplåt.

Nepalske instrumenter







Sarangi: Den nepalske fiolinen med fire strenger. Kassa er skåret ut av et stykke tre, den nederste delen er dekt av dyreskinn, mens den øvre del virker som lydåpning. Den nepalske sarangi er ganske ulik den indiske, som har opptil 24 understrenger og en mye større og annerledes kasse. Instrumentet er vanligvis stemt slik: G-C-C-G eller Pa-Sa-Sa-Pa etter den indiske klassiske musikken.

Bansuri: Bambusfløyte, brukt både i folkemusikk og i klassisk indisk musikk.

Munnharper: Murchunga (metall) og Binayo (bambus)















Bruken av disse instrumentene er mest utbredt i Øst-Nepal, blant Limbu og Rai folkene. Begge typer er mye mindre enn tilsvarende instrumenter i andre land. De er ikke lenger vanlige i bruk, og spilles i dag bare av noen få, eldre utøvere - bortsett fra i Taplejung i det nordøstre hjørnet av landet. Her er noen blant den yngre generasjon interessert i å videreføre tradisjonen både med å lage instrumenter og bruke de i den lokale folkemusikken.

Munnharpe og kjærlighet

Under en studietur jeg gjorde til Øst-Nepal sammen med Durga Katiwada, en musiker og lærer fra Nepal Music Center, kom jeg over en interessant tradisjon som i gamle dager også var vanlig i andre kulturer i Asia: Munnharpa brukt som kommunikasjonsmedium mellom gutt og jente. I stedet for å uttrykke sine følelser i ord, formidlet de gjennom toner på munnharpe det som lå dem på hjertet! Mens vi gjorde videoopptak av utøvere på munnharpe i Maipokhari øst for Ilam, kom det et eldre par bort til oss og viste oss sine rikt utskårede skrin med små metall munnharper. Han fortalte at de hadde spilt for hverandre i deres ungdom, og at dette førte dem sammen. Da de giftet seg, ga de hverandre sine munnharper og lovet hverandre at de alltid skulle bære de på seg. De hadde nå vært gift i over 40 år, og gikk alltid med de små etuiene med munnharper i ei snor rundt halsen! Hun viste seg sitt bevis på evig kjærlighet: En rikt utskåret og dekorert hylse med vevde bånd og perler.


Folkemusikken i Nepal – hvor står den i dag?
Fra gammelt av har folkemusikken vært tilknytta religiøse og andre sosiale tradisjoner. Mange av disse har i nyere tid blitt borte eller forandra, og i mange fjerntliggende områder av landet står den gamle folkemusikken i fare for å bli borte. Myndighetene har lenge hatt en svak eller helt manglende politikk for å bevare slike viktige kulturtradisjoner. I tillegg til dette, har folkemusikken vært ansett for å ha lav status. I en fattig befolkning har det vært viktigere å velge et yrke som kan skape en bedre inntekt. Foreldre har derfor ikke oppmuntra barna til å lære seg deres folkemusikk- og dansetradisjoner, og de som har vært gode musikere eller dansere har reist til India for å lære seg mer populære musikk og danseformer. Til tross for regjeringens manglende kulturpolitikk, har enkelte institusjoner, som f.eks Radio Nepal og seinere Music Nepal i mange år gjort opptak av kjente artister. Disse har siden 1960-åra blitt gitt ut på kassetter, og dette har etter hvert skapt et stort behov for å høre mer folkemusikk i radio og i andre media. I de siste 20 åra har Nepal opplevd en stor renessanse for folkemusikken. Populære sangere, som tidligere sang indiske slagere, kasta seg over nepalske folkesanger, ikledde de en moderne form og gjorde stor suksess. Siden år 2000 har en lang rekke statlige organisasjoner, som Turistministeriet, Kulturministeriet, UNESCO i Nepal, og ideelle organisasjoner som Nepali Folklore Society, Gandharva Culture and Arts Association, Nepal Folk Instrument Museum, Nepal Music Center og mange andre engasjert seg i å bevare og å fremme Nepals mangfoldige musikkarv. Men fortsatt er det musikkindustriens profitt som styrer det som spres ut på markedet. Langt de fleste som tar en musikkutdannelse, har fortsatt ønske om å bli vellykkede popartister som kan tjene godt på musikken blant et ungt publikum. Det som kan redde folkemusikken fra denne trenden, er at utdannelse i folkemusikk- og dans blir gjort mer konkurransedyktig ved at det utdannes gode instruktører som kan gis en sikker økonomi, for eksempel i skolene. I 2010 ble et pensum i folkemusikk, utviklet ved Nepal Music Center, godkjent som mønsterplan for musikkundervisning ved alle landets videregående skoler. Det som nå gjenstår, er å utdanne kvalifiserte lærere som kan sette denne planen ut i livet.
(Kilde: Jason Kunwar)

Kongsberg, desember 2010,
Svein Westad

Fotos: Svein Westad