Folkemusikken i Nepal - en innføring

Få land i verden har flere etniske grupper enn det lille fjellandet Nepal. Med sine mer en 60 forskjellige minoritetskulturer, som i stor grad har beholdt sine særpreg helt fram til vår tid, er Nepal i en særstilling etnologisk sett. De mange trange og lite tilgjengelige dalene, med bratte fjellsider som stadig er utsatt for ras og jordskred, gjør det fortsatt vanskelig å komme fram til mange avsidesliggende områder i nord og i vest. Skal en besøke steder som Jumla og Simikot nordvest i landet, må en etter å ha landet på stedets lille flystripe, snart ta til fots eller på hesteryggen for å komme videre. For bare snaue hundre år tilbake var også hovedstaden Katmandu delvis uten veiforbindelse. Det sies at en av kongene ville ha en bil til å bli kjørt omkring i – den måtte bæres over fjellovergangene fram til byen!
En fullstendig oversikt over musikkulturene i dette mangfoldige landet, vil være langt utenfor undertegnedes kompetanse – en grov inndeling vil måtte være tilstrekkelig. Sant og si, en slik oversikt finnes knapt, i alle fall har ikke jeg hørt om en slik. På den annen side er en omfattende beskrivelse av musikken i Nepal under arbeid. Min gode venn Ram Prasad Kadel som er leder for Nepal Folk Instrument Museum i Kathmandu, holder i skrivende stund på med en slik bok. Tidligere har han laget en omfattende katalog over de forskjellige instrumentene som inngår i museets samling – over 200 i tallet. Museet er vel verd et besøk, det ligger vakkert til i et gammelt tempel i bydelen Tripureshwor.


Gamle kongedømmer og Newari bykulturer

I de første århundrene etter Kristi fødsel ble flere små kongedømmer etablert: Kantipur og Lalitpur i det som nå er Kathmandu, og Patan og Bhaktapur nord og nordøst for byen. Her oppsto etter hvert bykulturer med sine tradisjoner. Disse er svært levende i dag, godt ivaretatt av Newarene, som disse folkegruppene kalles. De har sine tradisjonelle musikkinstrumenter, som er i bruk under religiøse seremonier, bryllup og andre festlige anledninger. En av disse musikktradisjonene kalles Panchaibaaja – de fem elementers musikk. Jeg har vært invitert i flere bryllup i min tid in Nepal, og ved ett av de spilte en gruppe på disse gamle instrumentene: En stor lur av messing, bøyd omtrent som våre vikingers bronselur, pluss to eller flere messingtrompeter, som spilles med en kontinuerlig blåseteknikk som kalles sirkulasjonspust. Disse blir akkompagnert av flere typer forskjellige trommer.
I nyere tid spilles ofte bryllupsmusikken av et ensemble med hornmusikk, sannsynligvis etter påvirkning fra engelsk militærmusikk.
En annen av Newarenes musikktradisjoner kalles Dapha. Den oppsto antakelig i Lichavi perioden, og blomstret i Malla tiden, i 12-15. århundre. Dette er hovedsakelig kjærlighetssanger, bygget over de samme prinsipper som de klassiske indiske Ragas. Her er stemningene i sangene knyttet til forskjellige årstider, men også til de forskjellige tidene av døgnet.
Således deles døgnet opp i tider der forskjellige emosjoner kan uttrykkes i musikken:
Rāga:
Tidspunkt:
Kola
Midnatt til kl. 1
Namāmi
Kl. 1 til 2
Mālawā
Kl. 2 til 3
Bihan chuli
Kl. 3 til 5
Bhakta
Kl. 5 til 7
Jayashree
Kl. 7 til 9
Māluwā
Kl. 9 til middag
Bibhaash
Middag til kl. 1
Āsāwari
Kl. 1 til 2
Padmajati
Kl. 2 til 3
Deshā
Kl. 3 til 4
Kausi
Kl. 4 til 6
Kedār
Kl. 6 til 7
Wijaya
Kl. 7 til 10
Wimāsa
Kl.10 til 11
Nāya
Kl.11 til midnatt



Folkemusikktradisjoner i landdistriktene

Musikk og sang I vest-Nepal.

Kjærlighetssanger: Den mest kjente form for sang kalles Deuda.
En mannlig eller kvinnelig sanger akkompagneres på trommen Khaijadi, fiolinen Sarangi eller bare på bambusfløytene Murali eller Bansuri. (Kilde: Durga Kathiwada.)

Vekselsanger – Dohori:
Dette er en svært populær sangform under fester og sosiale samvær, der både gutter og jenter er med. Det kan være bare en mannlig og en kvinnelig sanger, eller de kan utgjøre to grupper, som synger til hverandre. Sangen begynner vanligvis med at gutten synger et spørsmål eller en utfordring til det motsatte kjønn. Jenta må svare umiddelbart på samme melodi og samme verseform. Dette krever kreative spørsmål og raske svar! I gamle dager kunne slike sangdialoger vare gjennom hele natten, ja kanskje i flere dager. Kjærlighet og giftemål er vanligvis temaene.
I Norge har vi faktisk en liknende tradisjon! Jeg har flere ganger sittet i lystig lag i ei årestoge i Setesdal og vært vitne til slike spørsmål og svar, der to eller flere deltakere stevjer til hverandre. Den andre må da legge svaret inn i samme verselinje og stevtone som utfordreren bruker!
I Kathmandu opplevde jeg Dohori på en restaurant for nepalere en kveld under mitt første opphold i Nepal. Jeg hadde kommet tilbake til hotellrommet mitt etter dagens utflukt, og skulle til å roe meg for natta. Da hørte jeg folkesang og musikk fra et utested i nærheten. Jeg gikk etter lyden, og kom inn i en liten restaurant, der halve rommet var scene og dansepodium. En håndfull menn satt langs den andre veggen og klappet i hendene. En mannlig og en kvinnelig sanger utfordret hverandre med spørsmål og svar, og med et refreng der de samtidig danset for å understreke sangen. De ble akkompagnert av trommer, fløyte og sarangi fiolin. Jeg bestilte mat og drikke og ble sittende en god stund utover natta!

Her er et eksempel på en Dohori tekst:
”Hei jente, du er vakker og har et nydelig hår! Gi livet ditt til meg og jeg vil ta vare på deg.”
”Hvordan kan du spørre om livet mitt, jeg er engstelig. Jeg har to barn og er allerede gift!”
”Kom med meg og jeg vil ta vare på barna og deg. Jeg vil alltid elske deg, vi behøver ikke få flere barn.”
”Snakk ikke slikt tull, jeg er ikke din og vil aldri bli det. Pass på, min mann sitter bak deg og vil sparke deg”
(Kilde: Bikash Raj Sharma)




Gaine folkesangere og Gandharva musikerfamilier

I Khas distriktene i vestlige Nepal, har de omvandrende folkesangerne, kalt Gaine, hatt stor popularitet helt opp til vår tid.
I denne tradisjonen synger de om hverdagens problemer, kritiserer den sosiale og politiske situasjonen eller forteller historier om tragiske menneskeskjebner. De akkompagnerer seg selv på den firestrengede fiolinen sarangi.
I gamle dager, før aviser og radio var allment utbredt, var det Gaine sangerne som fortalte nyhetene ut til landsbyene.
I tillegg til slike sanger, hadde de om oppgave å framføre sanger til forskjellige ritualer som bryllup og begravelser.
Gaine tradisjonen gikk ofte i arv fra generasjon til generasjon. Således er en av lærerne ved Nepal Music Center, Shyam Nepali, en Gaine trubadur i tredje generasjon. Hans far, Ram Saran Nepali, var en vidt berømt sanger. Han ble mye brukt i Radio Nepal, ved offisielle anledninger og i teateroppførelser med historiske handlinger.
Gaine folkesangerne har i Nepal vært ansett for å ha lav sosial status. I nyere tid har derfor betegnelsen Gaine blitt erstattet med Gandharva etter Gandharva Rishi, som henhold til Vedaene skapte himmelsk musikk.
I byen Dankuta i øst-Nepal er det flere musikerfamilier som bærer navnet Gandharva. Sammen med Jason Kunwar fra Nepal Music Center, og Rikskonsertenes Solveig Korum, var jeg med i juryen for vurdering av stipendsøkere til NMC i Dankuta.
Blant de mer enn tyve deltakerne hadde over halvparten navnet Gandharva!

Tamang Music i midtre deler av Nepal

Tamang folkegruppene er viden kjent for sin spesielle tromme: Damphu. Den spilles med en lang trommestikke, og det sies at engelskmennene fikk ideen til de mer moderne trommesettene fra disse trommene under deres opphold i India. Tamang Selo er en svært populær type folkemusikk I Nepal idag, den bruker Damphu trommer som perkusjon. Tamang selo sanger som Changba hoi changba, Manchady (Manchare) og Maichyanglai har blitt hits og spilles ofte i nepalske radiokanaler. Moderne artister som Sindhu Malla, Raju Lama, Avinash Ghising, Roj Moktan, Bijay Lama, etc. har Tamang Selo sanger på reportoaret deres og sangene har ofte blitt store slagere.

Terai folket i sør: Tharuene

Tharuene er en av de opprinnelige folkegruppene i Terai området i sørlige Nepal. De har mongolske trekk, sitt eget språk og praktiserer sin egen religion med innslag av animisme. Jeg har i en antikvitetsbutikk i Kathmandu sett utskårne stokker, vinduslemmer og andre deler av gamle hus som stammer fra dette området. Bilder av øgler, slanger og andre dyr preget motivene. Deres to mest kjente religiøse danser, Hori og Sakiya-Paiya, synges og danses til ære for lord Krishna og andre guddommer.

Rai og Limbu etniske grupper i øst-Nepal

Den tibetansk beslektede folkegruppene i nordøstlige deler av Nepal, Rai og Limbu, har innslag av både språk, kultur og religiøse tradisjoner fra Tibet. Den såkalte Kiranti religionen inneholder ofringer av mat og drikke til skogsguden Mundhum. Dette finner sted under religiøse fester som Sakewa (Sakela) og Chandi Naach, der folkene danser og spiller på instrumenter som munnharpene Murchunga og Binayo, og på trommer. Dhaan Nach (Rishøstedans) og Dhol Naach (Trommedans) er to slike danser som fremdeles kan oppleves. Den siste brukes også under bryllup og andre sosiale fester. Rai folkene bodde opprinnelig i midt-Nepal, men ble fortrengt av andre folkegrupper og havnet i de østlige områden av Nepal. Mange bosatte seg også i Darjeeling, der de seinere ble teplukkere da engelskmennene begynte å dyrke te i de kjølige og fuktige dalsidene her.

Kutumba: Tilbake til Nepals musikalske røtter

Den populære folkemusikkgruppa Kutumba har spesialisert seg på å gjenskape gammel musikk. De har tatt tak i folkesanger og typer musikk som har vært regnet som utdødd, som i Mithila, kong Janakas gamle rike i India og sørlige deler av Nepal. Med bruk av tradisjonelle instrumenter, har de skapt et genuint musikalsk uttrykk som ligger nær den nepalske folkesjela, og som nepalerne har trykket til sitt hjerte! Når du vandrer omkring i mylderet av lyder og musikk i turiststrøket Thamel i Kathmandu, er det ofte musikk av Kutumba du hører, bare avbrutt av tibetanske munkesanger og en og annen larmende vestlig poplåt.

Nepalske instrumenter

Sarangi: Den nepalske fiolinen med fire strenger. Kassa er skåret ut av et stykke tre, den nederste delen er dekt av dyreskinn, mens den øvre del virker som lydåpning. Den nepalske sarangi er ganske ulik den indiske, som har opptil 24 understrenger og en mye større og annerledes kasse. Instrumentet er vanligvis stemt slik: G-C-C-G eller Pa-Sa-Sa-Pa etter den indiske klassiske musikken.

Bansuri: Bambusfløyte, brukt både i folkemusikk og i klassisk indisk musikk.

Munnharper: Murchunga (metall) og Binayo (bambus)

Bruken av disse instrumentene er mest utbredt i Øst-Nepal, blant Limbu og Rai folkene. Begge typer er mye mindre enn tilsvarende instrumenter i andre land. De er ikke lenger vanlige i bruk, og spilles i dag bare av noen få, eldre utøvere - bortsett fra i Taplejung i det nordøstre hjørnet av landet. Her er noen blant den yngre generasjon interessert i å videreføre tradisjonen både med å lage instrumenter og bruke de i den lokale folkemusikken.

Munnharpe og kjærlighet

Under en studietur jeg gjorde til Øst-Nepal sammen med Durga Katiwada, en musiker og lærer fra Nepal Music Center, kom jeg over en interessant tradisjon som i gamle dager også var vanlig i andre kulturer i Asia: Munnharpa brukt som kommunikasjonsmedium mellom gutt og jente. I stedet for å uttrykke sine følelser i ord, formidlet de gjennom toner på munnharpe det som lå dem på hjertet! Mens vi gjorde videoopptak av utøvere på munnharpe i Maipokhari øst for Ilam, kom det et eldre par bort til oss og viste oss sine rikt utskårede skrin med små metall munnharper. Han fortalte at de hadde spilt for hverandre i deres ungdom, og at dette førte dem sammen. Da de giftet seg, ga de hverandre sine munnharper og lovet hverandre at de alltid skulle bære de på seg. De hadde nå vært gift i over 40 år, og gikk alltid med de små etuiene med munnharper i ei snor rundt halsen! Hun viste seg sitt bevis på evig kjærlighet: En rikt utskåret og dekorert hylse med vevde bånd og perler.

Folkemusikken i Nepal – hvor står den i dag?

Fra gammelt av har folkemusikken vært tilknytta religiøse og andre sosiale tradisjoner. Mange av disse har i nyere tid blitt borte eller forandra, og i mange fjerntliggende områder av landet står den gamle folkemusikken i fare for å bli borte. Myndighetene har lenge hatt en svak eller helt manglende politikk for å bevare slike viktige kulturtradisjoner. I tillegg til dette, har folkemusikken vært ansett for å ha lav status. I en fattig befolkning har det vært viktigere å velge et yrke som kan skape en bedre inntekt. Foreldre har derfor ikke oppmuntra barna til å lære seg deres folkemusikk- og dansetradisjoner, og de som har vært gode musikere eller dansere har reist til India for å lære seg mer populære musikk og danseformer. Til tross for regjeringens manglende kulturpolitikk, har enkelte institusjoner, som f.eks Radio Nepal og seinere Music Nepal i mange år gjort opptak av kjente artister. Disse har siden 1960-åra blitt gitt ut på kassetter, og dette har etter hvert skapt et stort behov for å høre mer folkemusikk i radio og i andre media. I de siste 20 åra har Nepal opplevd en stor renessanse for folkemusikken. Populære sangere, som tidligere sang indiske slagere, kasta seg over nepalske folkesanger, ikledde de en moderne form og gjorde stor suksess. Siden år 2000 har en lang rekke statlige organisasjoner, som Turistministeriet, Kulturministeriet, UNESCO i Nepal, og ideelle organisasjoner som Nepali Folklore Society, Gandharva Culture and Arts Association, Nepal Folk Instrument Museum, Nepal Music Center og mange andre engasjert seg i å bevare og å fremme Nepals mangfoldige musikkarv. Men fortsatt er det musikkindustriens profitt som styrer det som spres ut på markedet. Langt de fleste som tar en musikkutdannelse, har fortsatt ønske om å bli vellykkede popartister som kan tjene godt på musikken blant et ungt publikum. Det som kan redde folkemusikken fra denne trenden, er at utdannelse i folkemusikk- og dans blir gjort mer konkurransedyktig ved at det utdannes gode instruktører som kan gis en sikker økonomi, for eksempel i skolene. I 2010 ble et pensum i folkemusikk, utviklet ved Nepal Music Center, godkjent som mønsterplan for musikkundervisning ved alle landets videregående skoler. Det som nå gjenstår, er å utdanne kvalifiserte lærere som kan sette denne planen ut i livet.
(Kilde: Jason Kunwar)

Kongsberg, desember 2010,
Svein Westad

Fotos: Svein Westad

A Himalayan Pilgrimage

My sadhu friend, Mahatma Sushil, invited me one day to join him on a pilgrimage to the holy lakes at Goseikunda in the Langtang Himalayan region north of Kathmandu.
When I paid him a morning visit, he used to serve me milk tea in his small cave-like lodge in the cliffs behind the Pashupathinath temple,. The milk he had milked himself from a cow that grassed on the top of the hill, next to a beautiful little Krishna mandir.
The next morning, he had asked a friend who knew the mountain track very well, to give us some good advice for the journey. It would be a steep climbing the first two days, he told us, but then the track becomes easier. There are plenty of good lodges along the route. They are equipped with beds and blankets, so there will be no need for carrying with us sleeping bags.
The morning after, my sadhu friend followed me to the Tourism Board to provide the necessary trekking papers, and early next morning we set off by bus to the remote village Dunche at the foot of the Himalayas. Reaching the village in the evening, we took in at the Himalayan View Hotel, a small guest house at the upper end of the village. From here, we could see the steep valley we were to climb next morning. After a morning tea and sweets, we set out on the path. First, we walked along a small river, the water as clear as in the Norwegian mountains. For the first time since I came to Nepal, I could enjoy drinking water out in nature! After a while, we passed a nice looking guest house, built solely in stone, and with small terraces overlooking the river. This would be a perfect place to rest before starting the mountain track!Good to know for a second time.
Now, our hard climbing started. The path turned away from the river that disappeared in a deep gorge beneath us. Our route went into the deep forest that covered the hills on both sides of the valley. After some hours, we took rest on a small glen, surrounded by old pines and rhododendron trees. The sun was warm, birds were singing, and occasionally we could hear bucks roaring – or was it bears? Looking up to the impenetrable forest on the hills that surrounded us, we could very well imagine that this was a home for both bears and tigers . . . .
Our aim for the first day was a small gomba or monastery, mid-way up the hills - more than one thousand metres above the Dunche village. The village itself was located at two thousand metres altitude. In the trekking guide, we were recommended to stop overnight at this gomba, to acclimatize ourselves in order to avoid altitude sickness. We followed the advice and continued climbing upwards the next morning. Now, the path was less steep and we soon came into a forest of old, moss covered silver spurs and flowering rhododendron trees. The entire hillside was dotted with red, pink and white flowers – a unique spectacle! Then, along a ridge of the hill, the landscape on the northern side opened and there: The Langtang Himalayan mountains in all their splendour appeared to us! Further along the ridge, a guest house was built on a glen, giving a perfect view of the magnificent mountains. We just had to make a stop for a tea and some refreshments to enjoy the spectacle from the terrace!
Looking east, we could see the path up the steep mountain side, finally disappearing in the clouds. This climb would be even harder than the one we had behind us! I had a knee that troubled me a little, so I got a stick to support me from the kind guest house keeper. She told us that on the top of the mountain ahead, there is a small stupa. Here we will reach an altitude of four thousand metres. Along the steep track, the vegetation became more and more scarce. Instead, small, yellow mountain flowers covered the stony landscape around us. Soon, spots of snow could be seen in the shady areas. The fog enveloped us, and a cold wind blew. Then, the shapes of stupas became visible above us, and soon after, we made a stop by the stone buildings. Now, we found ourselves above the clouds! All around us, an ocean of white clouds covered the lower landscapes, just the snow clad mountain peaks reached up in the blue sky.
The ringing of small bells reached our ears – a group of yaks and horses passed us, heavy loaded with goods for the mountain lodges at Goseikunda. The keepers told us that we were just half an hour away from the famous place.
Turning around a curve of the path, we saw the first lake. On the top of the mountain pass above us, we could at last see the stone buildings of the Goseikunda lodges. We took in at one of the guest houses, in a nice, little room - both ceiling and walls made of pine boards.
A window gave us the view of the largest of the Goseikunda lakes, half hidden in the fog.
After a light evening meal, we made our way down to the shore of the lake. My friend had decided to take a ritual bath in the cold water. The bitter cold and an ice corn shower did not stop him! Wrapped in blankets, he lighted a fire, and we performed a holy ceremony, reading from the Upanishads and the Vedas. Going to bed that evening, I had a headache – we were now at four and a half thousand metres. My breath and pulse were near the double of normal!
I wondered how the night would be like. Anyway, after crossing the mountain pass behind the lakes tomorrow, we would soon come down to lower altitudes.
The next morning I felt a little better. The sunshine and the deep, blue sky cheered me up even more. After a breakfast of roti bread and gee butter, I felt strong enough to continue our route. We walked along the lake, now coloured deep blue, reflecting the sky. Due to the thin air, the colour was considerably darker than in the lowlands. The lack of oxygen forced us to make frequent brakes to regain our breath. The water along the path had frozen during the night. Due to my headache, I felt I could not climb so much higher. But then, we reached the pass, and the stupa covered with Tibetan prayer flags! In Kathmandu, I had bought a string of prayer flags, to set up at this point – nearly five thousand metres up in the Himalayas! Soon, the line of flags waved in the cold wind, whispering their prayers to the gods.
From here, we started our long way down to the lower region of our route. In the evening we reached a desolate guest house, overlooking the valley beneath us. No sooner than we got inside, a sudden ice corn shower started, hammering on the roof and leaving a white layer of ice corns on the ground. The night was cold, but I opened the windows and sat on the bed, meditating and looking out on the moonlit landscape. Out in the dark, the Himalayan night was filled with the cries of owls, foxes and other animals - one of the unforgettable moments of this Himalayan pilgrimage!

The Shivaratri Festival at Pashupatinath

The Shivaratri is the most important religious event in Nepal. It takes place in the moonless night of lunar calendar month of Phalgun, in February or March according to western calendar. The Pashupathinath Hindu main temple in Kathmandu is the venue for a mela – religious festival – that draw thousands of worshippers not only from Nepal, but from India and Bangladesh as well. It is a celebration of Lord Shiva, and the legend says that on this night, Lord Shiva performed the cosmic dance of creation and destruction.
The Pashupatinath main temple is our local temple, and I often go for a morning walk through the temple ground and up to the old forest, where buildings and ruins of old sanctuaries are spread under the shades of huge, old trees, bearing witness of more than a thousand years of the Hindu culture of Nepal. Walking along the holy Bagmati River, I pass the ghats with the many cremation platforms. Here, funeral pyres burn all day, to cremate the dead bodies of worshippers from all over the country. Further up the river, I come to a gorge, where several caves for hermits are dug out in the steep cliffs. Sometimes I pay a visit to a friend who teaches meditation in one of the hermitages. He often serves me milk tea with fresh milk from the cows that grass on the nearby field. I am also invited to join a fire ceremony in Suriya Ghat, a small temple on the top of one of the cliffs. Here, at a distance from the crowdy temple area, the peace of the forest reigns. Only the sound of the rushing water is heard, mixed with the birds’ song and the chatting of the monkeys up in the trees.
During the Shivaratri, however, sounds and songs of the festival fill the air, as the many sadhus and other worshippers dance and sing through the whole night. At dusk, the Arati fire and lights dance starts, and the garland decorated pavilions resound with the bhajans or religious songs intoned by my friends and colleges at the school: Tablas and flutes, led by a famous singer and his harmonium. The Arati is a beautiful ritual dance. Priests in theirs colorful robes perform the dance with cobra-shaped lanterns and blow theirs conch shells to invoke the presence of Jaghanmata - Divine Mother- and Lord Krishna. The attached video clip gives just a small glimpse of the scene, when hundreds of worshippers join in the praising of God: Jai Mahadeva!

The Shechen Monastery in Kathmandu

Located by a silent and peaceful lane behind the famous Boudhanath stupa, the Shechen monastery is a sharp contrast to the crowded and noisy tourist spot. Surrounded by a beautiful garden, the premise contains a large monk’s dormitory, an art and handicraft workshop and showroom, a guesthouse and an exquisite garden restaurant. Here, both monks and visitors can rest and enjoy a meal among trees and flowers, hearing nothing but the singing of birds and the sounding temple bell. After a nice and relaxing meal, we made our way by the colorful array of stupas, dedicated to the Buddha’s main events. Passing the monastery, we heard the sounds of reciting monks and of horns and gongs. Asking the nearby attendant, we were allowed to enter the hall to listen to the ceremony. We sat down, surrounded by monks in red and yellow robes, and drums and large silver and bronze horns on both sides. Between each recital of the sutra verses, horns and drums intoned with their powerful sounds. I felt the sound vibrating through my whole body! It was a great privilege to witness such a traditional religious service from the ancient Tibetan culture, kept alive by the refugees here in Kathmandu. I am sharing with you some of my impressions in words, pictures and sounds here.
Svein

A Nepali Wedding

A traditional Nepali wedding is a long term event. Like in India, a lot of organizing is required for the bride’s family.
As friend of the bride’s elder brother, I have been invited to attend some of the most important ceremonies, like the exchanging of rings, the visit of the bride in the bridegroom’s home, and finally, the great wedding party! As members of the Newari caste in Kathmandu, they follow their old traditions in costumes, wedding music, food and rituals, led by two Hindu priests. Among the more than two hundred guests were relatives and friends on both sides, all dressed in saris and dhaura survaal (the man’s traditional costume). At the parade to the bride’s home, some were also dressed in colorful costumes. I missed this occasion, but I have been witnessing some similar parades in the streets of Katmandu Darbar – the ancient city square.
The food served on this occasion is of course according to old traditions: Curries with dried goat meat and with smoked buffalo meat – pretty hot and a hard test for your stomach! Most peculiar is the dry rice flakes that are served instead of boiled rice. The local rice wine, rakshi, is very popular on all traditional celebrations.
The festive music that welcomed us to the large, beautifully decorated tent was the Panchaibaja – old ensemble music, played on trumpets and long, curved horns, various drums and cymbals. The curved horns reminded me of the bronze horns from the Nordic Stone Age! Enjoy the pictures and the music!
Svein

A national Sarangi competition

The first ever national folk music competition in Nepal, organized by Nepal Music Centre, took place at the NMC on Friday the 4th of December. Prior to this event, regional qualifying tests had been carried out in Pokhara, Dhang, Dankuta and in Kathmandu. At the final, 12 musicians – 3 from each district - gave the best of their performances in singing and playing their sarangis. Among the judges were renowned sarangi musicians, as well as teachers at the Nepal Music Centre, including the Norwegian teacher, Svein Westad. (Cut from one of the newspaper articles!) Some of the performers had composed their own songs, about the importance of keeping up the soon vanishing sarangi tradition of Nepal. The winner, Govinda Gayak from Pokhara, sang a religious story of the Hindu god Krishna, belonging to the important and highly treasured Hindu songs. The event was covered by several nationwide newspapers, like The Himalayan and the Kathmandu post.
Svein

Concert at the Budhanilkantha School in Katmandu

My first, and my foremost Jew’s harp student at the Nepal Music Centre, Sangeet Kumar Mandal, organized a concert at his school for Merethe, the vocal teacher at the NMC, and me. We composed a program where we presented Norwegian traditional folk music, ballads, and psalms. Also, I demonstrated Jew’s harps from various parts of Asia, as well as some Norwegian munnharpe tunes from the Setesdal region. We were picked up by the school’s jeep, and made our way through traffic jams and bumpy roads, all the way up to the school at the foot of the Sivapuri hills. We were delayed by the traffic, and arrived some time after the concert should have started – some 900 students sat fully packed in the assembly hall, eagerly waiting for the two Norwegian artists to arrive! No time for sound check and final rehearsal! During our performance, the students expressed their surprise loudly and applauded. Afterwards, we learnt that they never before had heard such sounds of the metal and bamboo Jew’s harps, and they were deeply touched by the songs and the improvisations that Merethe gave them. Together with my student, who is also an excellent table player, we had prepared a few musical meetings between Norwegian and Nepali tunes, like the Manchare tune on the “Meeting in the Mountains” CD. As the final, we played the most popular Nepali song: “Resham Phiriri”, and soon, the whole audience sang the song together with my Jew’s harp and Sangeet’s tablas!
After the concert, both the principal and one of the vice principals delivered speeches of gratitude to us, and we were invited to a light meal together with the staff. On our way through the entrance hall, we were greeted by a number of students, expressing their gratitude and their admiration. Some also wished to have our autographs! We were so pleased with our first school concert in Katmandu, looking forward to more presentations of Norwegian music on later occasions . . .
Svein